Pøvvgåtten
 Bilen min er snasen synes jeg. Mange andre er derimot av en
ganske annen oppfatning. De hevder faktisk at den er ganske så
skrekkelig. Men at noen ikke ser et vakkert stykke kunst selv
når han står rett foran dem er et kjent faktum.
Bilen min lyder navnet Pøvvgåtten og er en 93-modell av typen
Peugeot 405 GLX. Ingen lager biler som franskene. På både godt
og vondt. Kjører man en fransk bil så sitter man som en konge i
eget palass (noe man for så vidt er). Pøvvgåtten putrer ivrig opp
de hardeste bakker og stopper stort sett aldri på
ugunstige tidspunkt lenger.
Men det var verre tidligere. Før Pøvvgåtten og jeg hadde
opparbeidet en tillit oss i mellom hadde vi visse
kommunikasjonsproblemer. For eksempel kunne Pøvvgåtten finne på å nekte
å starte hvis jeg hadde stoppet bilen for å pisse langs en
skogkant i Tynsetområdet. Og alle som har stoppet langs
skogskanten i Tynsetområdet for å pisse og opplevd at bilen ikke
vil starte vet at det ikke er noen hyggelig opplevelse. Men alle (?) som har
stoppet langs skogskanten i Tynsetområdet for å pisse og opplevd
at bilen ikke vil starte vet også at det finnes hyggelige gutter
på en gård like i nærheten som først står i vinduet og ler av
deg et kvarter og så kommer ned og dytter deg i gang.
Utholdenheten til Pøvvgåtten kan man si mye om. Og mye av det
er ikke positivt. En mørk kveld jeg hadde tenkt meg med ferja
mellom Horten og Moss tenkte jeg at det kunne være koselig med
litt musikk mens jeg venta på at ferja skulle komme. Dette
syntes Pøvvgåtten var helt greit. Men den syntes ikke det var
like greit å starte opp igjen da det var på tide å kjøre opp på
ferja. Verken bønn, intensiv dytting eller synet av alle de
andre bilene kjøre forbi var nok til at den ville starte.
Etter hvert var det bare en bil igjen bak meg og derfra hoppa det
ut en lattermild pakistaner med slepetau som dro meg ombord.
Noen ganger lurer jeg på om Pøvvgåtten planla det hele bare for
å leke litt med meg.
Som dere skjønner har vi tidvis hatt et turbulent forhold.
Men Pøvvgåtten har også stått fram som en aldeles fabelaktig
støttespiller i vanskelige situasjoner. Da Pøvvgåttens motor
fikk for seg at nok var nok og tok kvelden langt oppe i
trønderland var sorgen stor. Vel vitende om at Pøvgåtten kunne
dø når som helst begynte ferden langs E6 (den strakaste vei'n)
nedover mot Sarpsborg. To ganger kokte motoren. Jeg kjørte og
jeg kjørte uten å tørre og stoppe Pøvvgåtten. Så plutselig
stoppet Pøvvgåtten helt selv. I Sarpsborg. Man bare må elske den
bilen.
Det siste året har Pøvvgåtten blitt stylet. Den har fått
überkule spinners på hjula og rosa pels innvendig i hele bilen.
Den hadde til og med et sjørøverflagg flagrende i radioantenna
og et elghode foran i grillen en stakket stund. Helt til vaskehallen tok knekken på de.
Pøvvgåtten, mitt livs beste kjøp!
|
