Kjerringa

Kjerringa mi heter Siv Lene og er ei grøftedame. Det betyr at ho er fra Elverum. Grøftedama kom sprudlende inn i livet mitt en aprildag i 2006. Det foregikk på den måten at vi allerede hadde snakka sammen på forumet til Wig Wam og at ho derfor benytta sjansen til å snakke med Haldenhunken da ho endelig fikk sjansen. Det hadde vært vel bra, om ho bare hadde presentert seg ordentlig. Istedet ble jeg sittende og lure på hvorfor dette kvinnemennesket satt og snakket med meg og ikke minst hvorfor ho tilsynelatende visste så mye om meg.

Men det gikk seg til. Halvannet år senere var vi på tur. Til Hunderfossen Familiepark. Der skulle vi se på Wig Wam sitt sommershow og kjøre karusell. Karusellene var ikke så mye å skryte av, de var jo fraværende. Men det var uansett en morsom tur. Spesielt siden jeg var mye flinkene til å lage såpebobler enn ho.

Så ble det høst 2007 og kjerringa flytta til Oslo for å bli student. En student er oppe om nettene og siden jeg på den tiden jobba nattevakter så gikk praten. I timesvis. Jeg snakka om pupper og Siv Lene jatta med. Slik gikk tiden. Med tiden ble besøkene hyppigere både den ene og den andre veien. Mest Haldenveien, siden enkelte av oss ser på Oslo som roten til alt ondt.

Sommerferien kom og kjerringa skulle snart til Australia. Ho trengte et sted å bo. Og jeg hadde ikke noe i mot en hushjelp. Flytt inn, sa jeg. Neeei?, sa kjerringa. Flytt inn, sa jeg. Mjaaa, sa kjerringa. Flytt inn, sa jeg. Okei, sa kjerringa. Så slik gikk det til at kjerringa flytta inn sommeren 2008. Og der ble ho værende en stund. Helt til ho dro til Australia.

Bedre sent enn aldri, tenkte jeg et par dager før avreise. Så mandag 22. september gikk jeg ned på kne og fridde med en skinnende diamantring i min hånd. Kjerringa sa ja og dermed var jeg brått forlovet. Enkelte vil kanskje hevde at jeg fridde mens jeg lå på sofaen og brukte en slangering jeg hadde kjøpt på torget i Trondheim noen måneder i forveien. Det er en historie jeg ikke skal krangle på.

Like før jula og midt i julestria kom ho hjem. For godt. Så her bor vi da. Kjerringa og jeg. Og Ole.

Selv når jeg hadde ligget sjuk en uke i Roma så klarte kjerringa å smile.