• Vaska trappene/gangen
• Vaska badet
• Vaska gulvene i hele leiligheten
• Gikk på loftet med sommerdynene og henta ned vinterdynene
• Vaska hele kjøkkenet
• Rydda og vaska stua
• Tok en stor opprydding og vaska gangen
• Baka hjemmelaga pizza

I dag var jeg alene hjemme. Dette er hva jeg gjorde i dag:

Noen som har én tom dassrull å låne bort?

Johannes Aloysius Hendrikus Marie Van Nes

PS: Like stor formue skal jeg også ha.

PPS: Men jeg skal skatte mer.

Gratulerer igjen til Oskar Hansen! En selvgjort og nylig utpressa overraskelse er på vei i posten!

]]> http://www.dingus.be/wordpress/?feed=rss2&p=1786 0 http://www.dingus.be/wordpress/?p=1777 http://www.dingus.be/wordpress/?p=1777#comments Sun, 22 Aug 2010 13:25:04 +0000 dingus http://www.dingus.be/wordpress/?p=1777 Det er sikkert mange som husker husker den episoden av Friends hvor Rachel og Ross lager en liste over 5 kjendiser som man kan få være utro med. Nå har vi her i heimen laga oss det samme. Dog med visse uoverensstemmelser.

Kjerringas liste (som ho stadig sier at er ferdig, for så og ombestemme og si at den slett ikke er det likevel. Men dette er den foreløpige siste)

5. plass: Eirikur Hauksson (51 år)

4. plass: Trond Espen Seim (39 år)

3. plass: Christian Bale (36 år)

2. plass: Hugh Jackman (42 år)

Overlegen 1. plass: Daniel Day-Lewis (53 år)

Min egen vidunderlige liste:

5. plass: Jennifer Love Hewitt (31 år)

4. plass: Venke Knutson (32 år)

3. plass: Emma Watson (20 år)

2. plass: Tone Damli Aaberge (22 år)

1. plass: Miley Cyrus (17 år)

Og nå kommer vi til stridens kjerne: Jeg vil nemlig også ha med Emilie Nereng,
bedre kjent som VOE (14 år).

Kjerringa nekter meg  derimot å ha VOE på lista med disse argumentene:

1. VOE er ikke eldre enn 14
2. VOE er ikke er stor nok kjendis

Men dette faller jo sin egen urimelighet.

1. VOE blir da eldre for hver dag som går. Ho er faktisk 15 om bare et par måneder og dermed lovlig fangst om et snaut år.
2. Når kjerringa mener at ho skal kunne ha med Eirikur Haukasson på lista si, kjendis på Island og semikjendis i Østfold, må da VOE som har over 75.000 daglige besøk på bloggen sin være godkjent som kjendis. Forøvrig så har VOE sunget inn én sang og den har kommet på  Topp 20-lista, der har aldri Eirikur Hauksson vært selv med sine 25 år i bransjen.

Litt statistikk:

• 5 av 5 på hennes liste er høye og mørke, og to av de med fortrinnsvis langt hår.
• Hennes liste har en snittalder på 45
• Ho har 1 artist og 4 skuespillere
• —-
• 4 av 5 på min liste har mørkt hår (3 av 5 om jeg får med VOE)
• Min liste har en snittalder på 24 (20,5 om jeg får med VOE)
• Jeg har 2 artister og 3 skuespillere, eventuelt 3 artister og 2 skuespillere, avhengig av hva man ser
  på Miley som (2 artister, 2 skuespillere og 1 blogger om VOE er med)

PS: Det er slike som blogginnlegg som gjør research gøy.

Du våkner en mandag morra og skal ha årets første skoledag. Det lover ikke bra. Men så feil kan man ta.

For det første så våkna jeg ikke av vekkerklokka, for den har tydeligvis tatt kvelden (klokka går, men ringerten fungerer ikke (den perfekte vekkerklokke?)).

Jeg stabba meg til skolen og innsa at den søte jenta i klassen i løpet av sommeren har gått hen og bleka håret sitt. Sånt hopper man videre på søthetsskalen av.

Så ble klokka tre og jeg kom meg hjem, bare for å se at jeg har klart å stå på konteeksamen i Metode 1. Sjelden har en E smakt så bra. ALDRI mer Metode!

Kan dagen bli bedre? Det skulle man ikke tro, men så begynte jeg å lese nerdetaperblekka Rappet, medlemsbladet til Dansk Donaldist-Forening (RAP) (!). Bladet kom for en stund siden, men jeg har fram til nå hatt annet å lese på dass. Men nå var det altså Rappets tur. Uvitende om hva som venta meg leste jeg artikkelen Akademisk-Donaldistisk nyhetdsbrev 1 sto det plutselig følgende å lese:

Hos vort norske broderfolks donaldistiske debatforum, Andeby Online, har den akademiske donaldisme ligget mere stille hen i det forgangne år, om end Guffen Delbekk i april kunne genopplive en gammel diskussionstråd om homosexualitet i Andeby med påvisning af, at Fedtmule (I Norge kjent som Langbein) nu var kommet “ut av skapet” – i øvrigt til påfaldende misfornøjelse hos Mickey.

Dette er en dag for historiebøkene!

Vi ankom Rjukan sent fredag kveld og sjekka inn på Rjukan gjestegård. Der rappa vi med oss en haug med brosjyrer om ting man kunne gjøre og se i Rjukan. Det var mer enn vi var klar over på forhånd og en slagplan ble lagt samme kveld for å rekke over alt sammen. En plan som falt i grus.

Klokka ringte 08.30 neste morgen og vi la i vei opp til Krossobanen.

Vi hadde lest at det skulle være en liten café på toppen av fjellet og der skulle vi nyte en god frokost mens vi så over til Gaustadfjellet på andre siden. Lite visste vi da hva som venta oss senere på dagen.

Da det var gått 20 minutter over åpningstiden og det fortsatt var like stengt tok vi likeså godt banen ned igjen.

For nå kom det som visstnok skulle være høydepunktet på turen for enkelte, og grunnen til at vi i det hele tatt tok turen. Siv Lene og Jan Øyvind hadde nemlig store planer om å gå til Vemorksbrua og ta “et av verdens råeste strikkhopp“. Haha-hehiho, de gæerne har’e gøtt. Jan Øyvind hoppa som nummer 12 den dagen og Siv Lene hadde lykkenummeret 13. Jeg, som derimot hadde lite behov for den slags selvmordsrituale holdt meg klokelig på avstand med kameraet i hendene. Noen måtte jo stå og forevige øyeblikket for de, en oppgave jeg tok på meg med glede.

Her er forresten strikkhoppet mitt, som man kan se består (minst) like mye av en dytt som et hopp:

Da selvmordsforsøkene våre hadde mislyktes vurderte jeg om vi skulle prøve noe annet, for eksempel dette:

Men vi gikk heller opp bakken til vi kom til Norsk Industriarbeidermuseum, bedre kjent som tungtvannfabrikken. Vi gikk i sabotørenes fotspor opp til fabrikken, ihvertfall føltes det slik, da de “opptråkka” stiene var tidvis veldig lite opptråkka og man lurte på om man egentlig var på jungelsafari. Selvom enkelte, la oss kalle de Siv Lene, var av en annen oppfatning, var det vel verdt turen. Ethvert museum som viser fram det kommunistiske flagget er vel verdt et besøk, mener nå jeg.

Da museet var unnagjort bar det avsted for dagens kanskje største høydepunkt; den relativt nyåpna Gaustadbanen. Av latskap sakser jeg litt fra Wikipedia:

Men grunnet problemer med elektrisiteten kom vi aldri lenger enn halvveis. Pendelbanen var det umulig å få start på, så vi måtte ta kabelbanen tilbake igjen. Litt mer info for de interesserte:

www.youtube.com/watch?v=Uk6YA-HYKtw

Men på toppen ville vi! Så den endte med at gutta boys tok turen opp til toppen til fots. Et par vi møtte like etter at vi starta tok moten fra oss ved å si at de hadde brukt halvannen time på å gå NED. Akk. Men vi la i vei. Dog hadde vi litt forskjellige oppfatning av hva som var raskeste rute; å gå fra side til side  for å slippe de bratte stigningene eller å gå rett opp. Jan Øyvind valgte første rute og jeg den andre. Mens han raskt fant en tursti å gå opp, måtte jeg krabbe opp steinrøys etter steinrøys, på alle fire. Jeg lukta godt opp den stigningen. Men etterhvert fikk jeg svingt meg inn på stien jeg også og du verden så lett det gikk. Vi brukte halvannen time OPP.

Dette er noe av hva vi så (man skal visstnok kunne se 1/6 av Norge fra Gaustadtoppen, 1883 m.o.h.)

Så traska vi ned, denne gang en løype som Jan Øyvind mente var å foretrekke. Jo mer vi gikk, jo lenger vekk fra parkeringsplassen kom vi. Det endte med at vi også brukte halvannen time ned. Og folk sier at jeg har dårlige snarveier?

Men vi kom oss da ned og fikk kjørt hjemover, ganske nøyaktig 24 timer etter ankomst. Bare så synd at vi ikke rakk å se Rjukanfossen og ta en tur med Snutebussen.

En gang for i overkant av et år sia hadde jeg en eksamen. Det var ikke så stor suksess, sensoren belønna meg med en F. Dusten.

Akk ja, jeg konter til høsten, tenkte jeg. Men det gjorde jeg ikke, for akkurat da var jeg i Spania.

Akk ja, jeg konter til jula, tenkte jeg. Men det gjorde jeg ikke, for jeg hadde tre andre eksamener den uka konteeksamen var.

Akk ja, jeg konter til sommeren, tenkte jeg. Men det gjorde jeg ikke, for konteeksamen var dagen før en annen eksamen som jeg prioriterte å lese til.

Akk ja, jeg konter til høsten, tenkte jeg. Og det gjorde. Problemet er bare at i de siste fire ukene har jeg vært en uke i Danmark og halvannen uke på Island. Så nå har det vært tre relativt hektiske lesedager. Relativt i den forstand at jeg har funnet tid til alt mulig annet samtidig.

Men i dag hadde jeg altså eksamen og var strålende forønøyd med min ståkarakter da jeg gikk ut. Så kom jeg hjem og tok en liten prat med fruentimmeret (1 måneds bryllupsdag i dag forresten, heyhey) og så var jeg ikke like lenger sikker på ståkarakteren min. Men som en evig optimist har jeg trua.

For første gang siden sommerferien starta i slutten av mai skal jeg ha ferie. Ingen jobb, ingen bryllupsforberedelser, ingen ferieturer, ikke en dritt. Bare ferie. I to deilige uker.

Som den uoppmerksomme og observante leser kanskje har fått med seg har jeg nå lurt inn motsetninger i samme setning. Det er ganske idiotisk tenker du sikkert. Og det har du jo fullstendig rett i.

Men du verden så ofte det gjøres. En ting som har irritert meg i mange år er Madrugada. Ikke bare fordi de er rævva og har en døll vokalist, men fordi musikken deres er såkalt melankolsk rock. Eh, hallo?  ”Melankolsk rock”? Rocken skal jo pr. definisjon rocke, ikke være melankolsk. Hva blir det neste? Glad blues? Instrumental rap?

Liker du thrillere? Syns du det er skikkelig spennende å se en thriller og blir skremt og engasjert langt inn i nesebeinet? Hva om du blander det med masse søtt klisselisjér? Ja, da har du den helt nye filmgenren som toern i Twilight-serien omtales som på coveret: Romantisk thriller. Jaaada. Gleder meg til å se romantisk slasherfilm og en pornofamiliefilm.

Da jeg planla å skrive dette innlegget hadde jeg enda en motstridende ting i hodet mitt, men nå har jeg glemt det. Skitt au.

For å la være å gjøre den kort: Starten på forrige uke gikk i stor grad med på å gjøre de siste innkjøp til helgas store begivenhet og da fredagen kom var det tid for å pynte Berga hvor festen skulle være. Selv gikk jeg mest rundt og lata som jeg gjorde noe fornuftig, mens sjefen og venninnene hennes sto for dekking av bord og den slags. Det hendte de var såpass på villspor at de spurte meg til råds, uten at det hjalp de noe særlig. Men pizzaen på kvelden var god.

Lørdagen begynte på det viset at da jeg våkna så var huset tomt. Madammen hadde allerede dratt til sin sminkør/frisør. Man vil kanskje tro at en som skal gifte seg om mindre enn 4 er en smule stressa, men nei. Jeg satte meg godt til rette foran PC-en og der satt jeg et par timers tid før jeg endelig fikk ut fingeren og gikk i dusjen. Så skulle håret fikses og jeg innså første tabbe: Siv Lene hadde dratt før ho fiksa håret mitt. Jeg har aldri lært meg kunsten å fikse mitt eget (ei heller andres) hår så nå hadde jeg et stort problem. Etter tre forsøk med hårgelé fant jeg ut at det var best å vaske håret enda en gang. Da var jeg dog så lei at jeg lot det være slik det ble på det påfølgende forsøket. Ikke helt prima.

Klea fikk jeg på meg og snart kom Jørn tassende. Forloveren min gjorde som han alltid gjør: Søt og klaga. Denne gang fordi han ikke hadde klart å få tak i bryllupsgava han hadde planer om å kjøpe. Men det brydde ikke meg, for han ga meg en Icepod. At jeg på det tidspunktet spiste frokost og derfor la Icepoden i fryseren og siden glemte den der er en annen sak.

Da det var i underkant av en time igjen fyrte jeg opp 2CV-en og vi la i vei. Jeg hadde ikke kjørt langt da jeg plutselig merka at det var flere ombord i bilen. Herr Nervøsitet og Herr Angst hadde også blitt med. Og bedre skulle det ikke bli. Da vi ankom kjerka klarte jeg ikke å holde en eneste muskel rolig i kroppen og det sier en del, for vanligvis trives jeg best når alle musklene er i ro samtidig. Men jeg kom meg da etterhvert inn og fant min hedersplass.

Hva som skjedde den neste halvtimen er jeg neimen ikke sikker på, for da var hodet mitt en helt annen plass. Men ryktene skal ha det til at jeg ble gift og ringen på fingeren kan tyde på det samme.

Resten av kvelden ble derimot en eneste stor parademarsj. At jeg (og delvis Siv Lene) er ganske über tyder brudegavene på. Vi fikk en HAUG med servise og bestikk som vi (les: ho) ønska oss (seg). Det får så være, for vi fikk nemlig noe annet som vi (jeg) ønska oss (meg): Nintendo Wii! (5 dager har gått og jeg har trælær på tommelen.) Det ble i tillegg gitt nesten 32.000 kæsj kontant, gavekort på 4.500, en haug med Flaxlodd (145 i premie som ble spilt bort til det ikke var mer igjen), dykkerkurs (!!) og massemasse krimskrams.

Middagen, som var den eneste tingen vi var “litt” sent ute med å få i stand til bryllupet, endte opp som tidenes superdupre fiskemiddag. Laksestykkene var så store at det så ut som de kom fra en blåhval og smakte FORTREFFELIG. Resten av middagen og desserten var også yummy in the tummy. Dog besto middagen min i stor del av vann fordi jeg var så tørr i strupen pga min kommende tale. Brura var sjokka over at jeg skulle holde tale og det var jeg i grunnen selv også. Men jeg kom meg igjennom talen uten behov for førstehjelp, så da sier jeg meg fornøyd. Frykten vi hadde for at det skulle bli en taus forsamlingen ble gjort til skamme, da vi endelig gikk fra bordet hadde det vært ikke mindre 10 taler. Taler som inneholdt alt fra sjokoladeborg, heksedans, lystenning for en død mormor, eventyr og sist, men ikke minst en tale om hvor mye  hat kan ha å si for samholdet mellom to mennesker.

Resten av kvelden var også ganske så kos. Hadde det ikke vært kostnadene, stresset, nervøsiteten og menneskemengden så skulle jeg gifta meg oftere. Det kan trygt anbefales (hørte dere det Maya og Chris?)! Særlig når man gjør som meg; ender opp med drømmedama si. ♥♥

PS: Nå kommer det ikke et nytt blogginnlegg på en stund, for på lørdag forsvinner jeg hit og der blir jeg en uke.