Det var en gang for lenge, lenge siden, i et fylke langt, langt borte at en journalistspire kalt Kaja innså at ho hadde bare noen timer igjen å finne “en lokal ungdom” som ho kunne stille spørsmålene “Ti kjappe” til. En venn i nøden ble spurt og stilte selvsagt opp.

Over to år senere kom denne personen tilfeldigvis til å tenke på nevnte intervju. Kunne det være så at det var mulig å finne på nett? Javisst, var det det (selvom oppløsningen var forjævlig)! Legg merke at jeg her bor i Levanger.

Hele denne innledningen er dog (nesten) helt irrelevant. Sakens kjerne er at jeg på spørsmålet “Hva ville vært din drømmenyhet for neste uke?” svarte følgende (nerd alert!) “EON får et nytt tegneserieblad med Ørn Bjørn & Jørn som biserie”. Jaha?, tenker du nok nå.

Men så har det seg slik at neste uke så får faktisk EON sitt eget blad. Tviler dog på at Ørn Bjørn & Jørn er biserie, men likevel. Tilfeldigheter skal man ikke kimse av.

Så er det atter bevist: Jeg er evnerik. Og selvom jeg begynner å komme litt opp i åra, så er jeg fortsatt ungdom. Og fra Ingedal. Nå har alle rotekte ingedøler allerede skjønt hva jeg vil frem til.

I går kveld kom det plutselig 5.000 inn på kontoen min. Jeg kunne ikke fatte og begripe hvor de kom fra. Ikke trodde jeg på Jørns påstand om at det bursdagsgaven hans til meg heller. Etter en stund kom det dog plutselig et lys. Kunne det være den godeste Johs. J. Bø og hustru Olines etterfølgere som hadde vært på ferde?

Da jeg sjekka nettbanken i dag fikk jeg min mistanke bekreftet. Det var alle Ingedalungdommers store helt som hadde vært på ferde. Jeg hadde fått Bø’s Legat!

Det finnes saker som ikke bryr meg. Men som likevel nettavisene flommer over av. Dette er ukas tre saker jeg helst vil slippe å se mer til:

1. Susan Boyle
2. Svineinfluensa
3. Fritt Ord-prisen

Og så har man jo selvsagt Aker-saken, men den har det heldigvs blitt litt roligere rundt nå.

Jeg har nå gått resultatlista fra bruløpet nærmere i sømmene. Jeg kom på en klar sisteplass i klassen “10 km Mosjon, Menn 17 – 29″. Men var det egentlig bare mosjonister med i den klassen? Det får vi nå se på da.

Resultatliste:
1 Martinsen, Anders      Oslo          00:45:12
2 Gaustad, Jon-Vidar     Oslo         00:48:13
3 Eriksen, Christer     Halden         00:49:53
4 Lien, Sondre         Halden IL         00:49:59
5 Delbekk, Jan-Roger     Halden     01:03:38

Jeg stiller meg sterkt skeptisk til at noen drar frar Oslo til Halden bare for å løpe ei mil, med mindre dette er noe de gjør på fast basis. Ergo burde de to første ha løpt i klassen for aktive løpere. Nummer 4 skriver jo selv at han løper for Halden Idrettslag. Så løp i klassen for aktive da for pokker!

Nummer 3 er jeg ikke helt sikker på. Men jeg merker meg at han løp 6 sekunder raskere enn han fra Halden Idrettslag, så da tolker jeg dithen at de er klubbkamerater, løp sammen og at Christer slo Sondre i en spurt. Da sitter vi igjen med kun en som ikke er en aktiv løper.

Mine damer og herrer, jeg presenterer herved den verdige vinneren i klassen “10 km Mosjon, Menn 17 – 29″: Jan-Roger Delbekk! (og da skal jeg ikke engang begynne å snakke om hva som er best av en tid på 50 minutter som aktiv løper og en tid på 01.03 for en som ikke hadde leet en muskel på over 10 år før han satte inn et treningsstøt den siste uka før konkurransen.)

Jeg vant! Med god margin! Søsters ego, som de siste dagene har vokst til nye høyder med den planlagte seieren over meg i bruløpet, fikk seg dermed en kraftig støkk.

Jeg har gått drastisk til verks. I det stille har jeg trent mer denne uka enn noen gang tidligere i mitt liv. Tilsammen. Det begynte på mandag, da jeg løp fra jobben til kjerringa og hjem. En tur på drøye 5 km. Det samme gjorde jeg på tirsdag og nå hadde jeg fått blod på tann og innså at dette løpet burde være overkommelig. Her skulle det vinnes!

På onsdag formiddag gikk Siv Lene og jeg det vi trodde var hele løypa som skulle løpes. Det virka da ikke så ille? Men da jeg kom hjem så jeg på kartet at det var et stykke lenger. Kvelden kom og jeg la i vei i mitt faste joggetempo (som nå var en del lavere enn første gangen jeg prøvde meg). Det gikk ikke så bra. Jeg var ensom der jeg løp og demotivert over at løypa var lenger enn først antatt. Det verste var bakkene som dukka opp. Forbanna som jeg var sverga jeg til meg selv at kvelden etter skulle det løpes hele veien om så beina datt av.

Torsdagkvelden kom og jeg dro på meg de nye joggeskoene jeg hadde kjøpt for anledningen. Kjerringa, som fortsatt var på jobb, skulle møte meg borte i krysset ved bybrua. Da jeg kom dit sto ho pliktoppfyllende på sykkelen og ventet. Slik gikk det til at jeg løp hele runden med kjerringa syklende ved siden som motivator. Jeg hadde løpt ti kilometer! På nøyaktig en time. Søster skulle gruses på lørdag!

Fredag var en hviledag for føttene mine. Denne uka hadde de vært igjennom alt fra vannblemmer på alle tær til gnagesår. Det var tid for hvile. De siste dagene har jeg lest boka til Ole Gunnar Solskjær på dass. Han kunne fortelle at han alltid spiste pasta kvelden før kampdag, for på den måten å få ekstra proteiner. Jeg måtte prøve det samme.

Lørdag. Den store dagen. Jeg brukte tiden fram mot start på å fortelle søster i hvor dårlig form jeg var og å planlegge min egen løpsstrategi. Planen var å løpe med søster og hennes venninne et godt stykke og så øke tempoet på slutten. Det gikk skeis.

Det hadde ikke gått mer enn et par hundre meter da jeg innså at siden jeg hang på personene som starta foran meg så hadde jeg allerede fått en luke til mine konkurrenter. Skulle jeg vente eller løpe mitt eget løp? Jeg valget det siste og det ble virkelig mitt eget løp, for jeg løp stort sett mutters alene resten av veien.

Ved vending etter 2 kilometer innså jeg at jeg nok hadde starta for hardt, men også at jeg allerede hadde noen hundre meter forsprang. Jeg la i vei videre. Neste gang jeg så søstera mi var ved neste vending. Jeg nærma meg merket for 7 km og ho passerte 6 km. Der og da innså jeg min egen seier, siden jeg visste at resten av løypa var stort sett nedover.

Ved 8 km fikk jeg beskjed om at jeg hvis jeg speeda opp litt så ville jeg klare meg under en time. Det tviler jeg på at jeg gjorde. Resultatene har enda ikke kommet. Men føler uansett at litt i overkant av en time under stekende sol er et bedre resultat enn nøyaktig en time klokka ti på kvelden. Og viktigst av alt: Søster må lage middag til meg!

EDIT: Resultatliste er ute. En god sisteplass i min klasse og slått av både kvinner og menn i klassen 70+, men slo da søstra mi (Delbeck?) med i overkant av 4 minutter. Dessuten tok ho en frekk liten snarvei på slutten. Makan!

Morten er en grepa kar. Morten liker å hjelpe andre som ikke har det så lett som han selv. Morten tenker alltid positivt og viser alltid en såkalt “tommel opp” på bilder. Jeg har desverre ikke kjent til Morten før i kveld og det er kanskje litt rart, for om man har tastet feil mobilnummer en gang er sjansen stor at det er han du kommer til.

Du lurer kanskje på hvorfor jeg plutselig har blitt så glad i Morten? Jo, det kan jeg fortelle. Det er fordi Morten ønsker å avskaffe fattigdom i verden. Det er det jo mange som gjør, men ingen har en så genial løsning som Morten. Og Morten har ingen intensjoner om å sitte og gni på sin hemmelighet om hvordan man kan løse verdens økonomiproblemer. For han har lagt ut løsningen sin på Finn.no.

Og det beste med Morten er at han ikke har brukt sin geniale idé til egen vinning, se bare på skattelista. Morten – en hedersmann!

Det finnes mange dumme ting i verden. Noe av det nyeste er økologisk brus fra Grans.

Etter i lang tid å ha sett de økologiske brusene stå like etter inngangen på Rema 1000-butikken ble til slutt fristelsen for stor. Økologisk brus måtte kjøpes. Det var tre smaksvarianter, men av prinsipp så kjøper jeg ikke andre cola-smaker enn the real thing. Så brusene med sitrus- og appelsinsmak ble kjøpt inn.

Kvelden kom, middagen likeså og det var tid for å teste vår nyervervelse. Jeg fikk æren av å smake appelsinbrusen først, mens Siv Lene rappa til seg sitrusflaska. Min første reaksjon var at brusen smakte som en jævlig søtklissete Fanta. Det kom av at brusen ikke inneholdt sukker, men økologiske søtningsmidler kunne kjerringa fortelle. Jaha. Særlig god var den uansett ikke.

Sitrusbrusen smakte som Sprite med en anelse sitronsmak. Også denne var litt for klissete for min smak. Ble jo slittende og slafse i fem minutter etterpå.

Dagens moral: Drikk kun Coca-Cola (og Solo som avveksling)