Der var han ikke lenge. Ikke jeg heller.

Forrige uke bestilte vi oss bredbånd fra Telenor. Endelig, tenkte jeg, et års helvete med mobilt bredbånd fra NetCom er over. I morra skulle installatøren komme.

Men det gjør han ikke. I dag fikk kjerringa en telefon fra en montør som ringte for å spørre når det passa at han kom i morra. Og sånn for å dobbeltsjekke spurte han om inngangen var tvers over Joker. Eh, Joker? Det er da ikke noe Joker her i nærheten?

Så viser det seg altså at et sosehue i Telenor har sendt bestillingen til den gamle adressa kjerringa hadde da ho bodde i Oslo. Adressa som som verken står i hennes navn hos Telenor, i folkeregisteret eller noe som helst annen steds. Så hvordan de har klart å spore opp den adressa og bestillte det dit kan man lure på.

En ny uke med venting venter. En drøy uke. Helvetesuka.

Det er ikke ofte man hører om G4S i nyhetene. Men det hender. Og da har det vært ran.

På den tiden nyhetsbildet kun handla om NOKAS-ranet så kom det fort fram at Toska og co hadde fått hjelp, innsidehjelp. Og den skyldige var ingen andre enn vekteren fra G4S.

Nå er de igjen i nyhetene. Denne gang pågrunn av ranet i Stockholm. Det som ble ranet var en G4S-verdisentral. Og ikke overraskende så spekuleres det i at det er en innsidejobb.

PS: Under googlinga til dette blogginnlegger kom jeg jaggu over denne artikkelen om et kunstran i Stavanger også.

I går gjorde jeg noe stort. Og da er alltid godt at man har hatt et vitne som kan bekrefte det. Og jeg hadde en person til å bevitne min bragd.

For første gang i mitt liv var jeg nemlig på en golfbane i går. Jeg klasket litt. Flesteparten av slaga var det langt i fra høy klasse over. Trøsten får være at de som var med meg (rettelse: de jeg var med (jeg skal ikke ha på meg at jeg har foreslått å klaske golf)) ikke var stort bedre. Men ingen av oss, aller minst jeg, visste at jeg bare sparte meg til det siste hullet.

Da det siste hullet stor for tur la jeg nemlig inn et Tiger Woods-slag. Ballen fløy så langt øyet kunne se, men likevel ikke lenger enn den skulle. Og det sto folk og så på min bragd.

Men det hadde uansett ikke noe med saken å gjøre. Det store jeg gjorde i går gikk nemlig, boksavelig talt, rett i dass. For å sitere et norsk kvalitetsband: Det var en kjempebæsj. Så stor at jeg måtte rope på kjerringa som fikk æren av å komme inn på dass og bevitne det.

I kveld skal folka på jobben på båttur, mellom Strømstad – Sandefjord. Og jeg slenger meg på.

Jeg har bare et krav for kvelden. At Mr. DJ gjør sin plikt. At han spiller den ultmate låta. Låta som får selv døde menn på dansegulvet. Selv meg. Den beste låta i verden.

Trofaste lesere av sider som E24 og Hegnar.no, og sikkert også mange andre, har fått med seg at Skatteetaten er på hugget for tiden. De er på jakt etter skjulte formuer i skatteparadiser. Håper for Guds skyld ikke de begynner å lete opp mine skjulte formuer.

I dag kom jeg selv over en av mine skjulte formuer. Den var så godt skjult at jeg ikke visste om den selv en gang. Jeg rota i skapene her for å finne noe jeg kunne lage til middag. Og gjett hva jeg fant inne blant vannkoker, vaffeljern og riskoker. Jo, en skinnende fin 1000-lapp.

Ikke tro at dette er et enestående tilfelle, for noe liknende har skjedd før. Den var høsten etter at jeg hadde flytta inn. Jeg bestemte meg for å rydde litt i CD-ene mine og tilfeldigvis så fant jeg på å åpne coveret til en Kaptein Sabeltann-CD. Og der lå det noe. Desverre ikke en 1000-lapp som denne gangen. Men 500-lapper. Flertall ja. Ikke mindre enn sju stykker av de. 3500 hadde jeg av en eller annen obskur grunn gjemt unna i en Kaptein Sabeltann-CD.

Nå frykter jeg at Skatteetaten finner andre skjulte formue jeg kanskje sitter på i skatteparadiset i mitt eget hjem.

Har du noen penger du skulle gjemt unna for Staten? Gi de til meg og jeg vil få de til å forsvinne. Når, og eventuelt om, de vil dukke opp igjen kan jeg dog ikke love.

For noen dager siden skrøt jeg uhemmet av min egen nese for gode aksjekjøp, da jeg sammenlikna min avkastning med avkastningen til de store gutta. I dag fant jeg ut at jeg skulle sjekke avkastningen på fondet jeg solgte ut meg ut av for et halvt år siden.

På sia over Dnb NOR sine fond fant jeg igjen aksjefondet Aktiv Aksje som jeg tapte godt over 30% på. Der kunne jeg lese at avkastningen de siste 6 månedene er på 41,2%. Min avkastning de siste 6 måneder er derimot på 10% mer enn det. Og da er det ikke engang tatt med i betraktning at jeg har kjøpt aksjer de siste to månedene, da børsen har stått på et betydelig høyere nivå enn den gjorde i slutten av mars.

Konklusjon; Skyt fondsforvalterne!

Ja, nå fylles alle postkassene mine. Både den på utsia og den på verdensveven.

Nå har jeg nemlig fått svar fra min forelser angående prodesi.

Dette var et godt spørsmål. Jeg har selv aldri tenkt på dette, og har ikke noe
“offisielt” svar å komme med. Jeg må derfor støtte meg kun til sunn fornuft, noe som
ofte, men ikke alltid, er godt nok…

I prinsippet er det vel ikke noe i veien for å bruke prodesi, men folk vil nok se litt
rart på deg, og de færreste vil forstå hva du mener. Årsaken til at det ikke brukes kan
vel være at prodesi er en lite hensiktsmessig enhet. Er det “to av hver tiende” sier man
jo som regel “to av ti”, eventuelt “en av fem”, eventuelt 20 % dersom man tror de som
leser eller hører på har en idé om hva prosent er. 2 prodesi kunne vel fungert dersom vi
var blitt vant med det. Du kan jo forsøke deg med å bruke det når du har mulighet, og se
hva som skjer. Kanskje du er med å innføre et nytt begrep.

Som om ikke det var nok så lå det jaggu noe i postkassa utafor i dag også (det skjer langt i fra hver dag). Et halvt år tok før det kom. Det tidligere etterlyste gavekortet fra Dagbladet.

Så nå er jeg i besittelse av et gavekort på 500,- på Platekompaniet. Tenkte jeg kunne gjøre et filmraid med det på nettsida deres, men den koden på gavekortet var tydeligvis ikke gyldig på nett. Bah. I følge gavekortet ligger nærmeste Platekompaniet i Ski, men på nettsia deres fant jeg ut at det også skal ligge en i Fredrikstad. Så får vi se når jeg kommer meg dit neste gang.